Jeg går mitt 14 år i møtte uten å ha blitt elsket.
Det er kanskje noen som er glad i meg, men aldri noen som har elsket meg.
De følesene jeg lært fra ung alder var ikke kjærilghet og vennskap som det burde vært.
Det var ensomhet og bitterhet som var den første følesene jeg lærte å kjenne.
Jeg har følt at jeg har hat ansvar for meg selv fra en tidelig alder.
Jeg skiller meg ut fra mine jevn aldrede på mange en måte, både i språk og tanker.
Det er kanskje dette som har hindret meg å få meg en kjæreste, for hva skjer med meg og mine føleser hvis jeg gir mitt hjerte til han. Vil han brekke det? Eller kanskje det vil være noe i mitt favør?
Men jeg har vært i gjennom for mye til at ut bare kan gi mitt hjerte til en annen.
Kroppen min kan se ut som den krysser grensen mellom barn og tenåring.
Men språket og tankene er så forskjellig som det går.
I min fritid skriver jeg fortellinger og dikt om livet, det har også kommet en og annen sang.
Dette er ikke en normal tenårings fritid, og jeg er heller ikke en normal tenåring.
Jeg har opplevd pine og lengsel på et nivå ingen av mine jevn aldrede vil forstå.
Når man tror at jeg sove har det blitt fortalt ting om meg som det sårer meg dypt å høre.
For hva har jeg gjordt dem?

likte dette, bra skreve!