De viktigeste dager, de som er tradisjon
De barna alltid husker og som minnene er om

De dagene som teller, som bursdag, 17. mai
de tilbringer de glade folk i riktig vennskapslag

Men de som er forglemte, som alltid tier still
som sitter der alene og som ingen vet er til

De feirer stumt og ensomt, i selskap med seg selv
Og flaggene og kakene er bortkastet i kveld

For kaken smaker bittert, når tårer smaker kvasst
og flaggene ble brukket da tålmodigheten brast

Og alle glade sanger, som jubles høyt i kor
ble hvisket av en gråtkvalt røst nøyaktig som i fjor

Det klinger ikke riktig, en stemme snubler lett
i ordene som ingen likevel har hørt og sett

Men en som alltid tier, som glatter livet til
han reiser seg, går rakrygget og møter en dag til

For håpet slukner aldri ved ensomhetens bord
Kan hende neste år blir annerledes enn i fjor