Da hesten veltet seg i gresset og vi stilte klokka en time tilbake helt til den stoppet


Fullstendig rolig og helt ekstatisk samtidig. 25 juli om igjen, denne gangen i en lykkelig boble. Såpeboble, ren som snø og skjør som en papirlykt. Opp, opp, opp mot himmelen som er lyseblå.

Hurra! Jordbær eksploderer i hvit kremfløte, pang, splætt. kalde og varme stjerner på en fløyelsmyk mørkeblå nattehimmel fin og lun. Hesten ruller sidelengs i gresset under månen. To ganger, tre ganger.

Lykke, lykke ukomplisert deilig lykke. Deilig, deilig og akkurat passe varm. Som sterke strømninger under vannet i en stri elv og et sår som blir revet opp. Varmt blod renner sakte. Det er du. Du er det.
Det som har skjedd med meg. Som river og drar og gjør meg sånn.

Sånn skal det være. Det vet jeg uten at det er noe jeg kan begrunne.

Si gjerne hva du tenker, ikke at det har så mye å si. Jeg er ikke den samme uansett. Ikke nå lenger. Så enkelt? Så lett å forandre?

Uansett har jeg funnet diamanten i Dakar, den som var forsvunnet. Visste ikke at den var borte. Dakar dromedar, pølse og brød. Det kunne ikke brydd meg noe særlig mindre. Kvitt eller dobbelt og tv shop.
Et levende og stille mareritt uten farge har blitt et tivoli som gjør meg rusa og rar og svimmel og klar som høstluft.

Du, alt det du er og det du har vært. Før.
Hesten løper nå. Lettere enn før, lett på tå.