|
hei, dette er mitt første av mange innlegg til å komme, driver å skriver en historie av ett slag for tiden, skriver den både på norsk og engelsk, den engelske versjonen ble det vel litt mer lyrisk flow i, men trenger respons på om det er en dritthistorie og om det er vits å fortsette, og om hvilken som er mest likt, norsk eller engelsk?
takker for respons
har kommet lenger på den norske en den engelske BTW
ENGELSK:
I was lying in my bed,
The only place for me to get peace into my head,
Playing the same old music,
Daydreaming away all off mine days,
Breathing the same beat as always,
With my head hidden underneath mine quilt,
Loved only by the night, and it’s dark anonymity,
With my head hidden far away from the world’s guilt
Lying, in my warm home,
Wishing for it to become as great as the kingdom Rome,
Fantasizing the same, old imagination’s n’ dreams,
Being rich, married and doing all sorts off schemes
Stuff Which i for a lifetime hast wanted,
But never achieved,
Being a rockstar, fuckin all kinds off girls,
Get all the things that I never before received,
I hated it, hated the truth,
Hated that me, now bored and broken
Are heading out off my youth,
And never got to do the things I wanted,
My troubles, uncured and awoken,
My head, obscured and haunted,
Every dog has it’s day,
But why, when it’s mine, does the joy go away?
My childhood is a piece of pure evil which few words should be from a’said
My parents gave a fuck, said ‘’shut it, your mouth is fed’’
Not much of it has been dealt with,
Over the years I crawled up and hid
But what could be said, is that I had a constant evil at my side,
Consumed by tyranny, fearing the voice that lied,
An evil large enough to break down a grown man at the bare sight,
And strong enough to take down an armed army in a fist-fight,
An evil called mine father,
But why tell, why bother?
So you tell me what’s right?
Should this dog get his day
Or just fade away as any of the others,
Cus’ I know im not the only hell bound
RockNroll hound
In this broke-down celebrity ghost town.
*
TAKE 2 - ?
I sat up outta my blessed bed,
And lit a smoke,
While smoking,
I looked at the cigarette and thought, so beautiful,
The smoke in the Darkness,
Lit only by the streetlights through my window,
In my run-down hobo-occupied house next to the grocery store at 5th and marble.
The light came from the window, and hit my guitar,
Which I loved most over everything on earth,
Looking at it I knew that this guitar someday’ll get me far,
You know, Astronomy, make me a motherfuckin star!
The guitar had sentimental value,
Cus it’s the one I got from my her, my ex,
We loved each other, until she was found dead,
The girl with golden eyes,
Such a short, tragic life,
Grew up like me, in violence and lies,
Fuck, she’s the woman I would’ a made my wife,
But I always knew she deserved better,
with mine weak fire as her only light,
I understand, I can see,
If she decided to take away her own life in thee,
Cus still today, I don’t know if it was suicide or an accident,
And that’s the worse,
Made me hell-bent,
Believe me, it never goes to show,
I loved her, the girl with golden eyes,
But I believe i have been laid upon a curse.
And as I laid on my bed, reminiscing,
I came to ask myself, why am I smoking these damn cigarettes?
Why do I inhale this poison in my lungs when I know it kills me?
The clouds of smoke looked beautiful to the eye
In the light-glimpse from the window,
Kinda like death to a miserable broke-down person as myself,
So beautiful, so deadly, so cunning,
Sneaking themselves into billions of pockets,
Maybe its all a march, towards death and profit?
*
20 years I’d become,
Even though I still hadn’t Become,
I existed, but I wasn’t,
I was, but isn’t,
I should, but couldn’t
Because I hated myself,
I hated the pathetic illusion my soul had set out to be,
Hated you, hated me, hated everything I could see,
With my head charged like an German canon during the second world war,
My eyes exploded, I fell into tears like I’ve never done before,
I was alone, which I’d been each day my whole time except for the time with her,
The girl with golden eyes,
Ohh yes, eyes so golden I could spend eternity gazing into them,
Believe me, this girl was the cream of the cream,
Every rock n’ rolla’s dream,
Too bad she died so obscene.
*
Fear, loss and regret was the only emotions I still could feel,
Almost like nothing else was real,
Fear, Fear of the unknown, fear of responsibility, fear of being loved again,
Loss, the loss of her, the girl with golden eyes, the loss of the way things used to be,
Regret, regret on all I could have done, all I could have been,
Regret that I never did what I could when I should.
And after all, how could ever one whom hates himself become loved by others?
And I constant feel like I don’t even could be stood up for by my 2 sisters and my 3 brothers,
I wiped away my tears, with eyes and a heart as black as the night,
With no hope, cause or reason to wipe away the black from the core of the white,
With all hopes of happiness faded and withered as cold leaves
On the ground a dark, cold fall’s night
I put my cigarette out, which had burned half ways through the filter,
‘’Has it been 20 years already’’ I thought with a dead look in my eyes.
I’ve been living day by day with my head in the skies.
I laid my head back down again.
*
I woke up a few hours later, I’m not sure how long,
All I knew was that I’d lost all term of time,
And respect to the clock and it’s boundaries.
I was sweat, clammy and uncalm,
Like taken out of a 80’s British depression-movie.
I put on some pink floyd on my old ridiculous, USB-stereo,
Which only left on the left/right speakers actually worked,
But I loved it, used it all the time,
In my bed, in darkness I lurked
Because music was my only pleasure in life withstanding,
Music and loss,
The only flames in me which still sparks my soul,
The only materialism which made me whole.
I hated TV, internet and other sorts of media,
Because of its effects on the human brain and way of thinking,
‘’its all just a popular way for your brain to be sinking’’
I used to say, but my friends and family meant its because I always see the evil in everything,
Which I actually feel i do,
And I know my friends are slandering me behind my back,
Probably thinking when they see me, ‘’ohh shit there’s crazy-frank’’
‘’Motherfuckers!’’ I thought frustrated, frustrated at myself,
I stood up from bed, and looked careful around to see if I was alone,
Which I of course was, but my paranoia had to make sure,
I was always alone in that cage I lived in,
Happiness is all I wanted to achieve in life,
But my answer to the riddle had led me into a lonely world of self-hate and despise,
Masqueraded behind fantasies of joy and happiness.
I hated myself so hard,
Hated the empty life I had been living and I couldn’t take no more.
I was gonna take my own life that night!
*
I grabbed some filthy rags and got dressed,
Never in my life had I been so depressed.
I had been considering it for a long time,
How I was gonna do it, If.
And it looked like death’s what it had come to,
I just wanted to be free,
Get tied of off these boundaries that forever holds me,
But yet I, like you, had no idea.
*
I grabbed mine rope and walked towards the great oak residing in our meadow,
The place of mine first kiss,
Mine and the girl with golden eyes,
Also the place where they found her dead.
‘’nice tragedy to be told by our families, mine death at the same place as her’s’’ I thought
But that wasn’t what happened, instead this happened to be the place where my soul got bought.
I climbed mine tree, up to a branch some good 2-3 meters above the ground,
And attached my rope, and made a loop at the end.
While I sat there, on the great oak I thought,
Should I jump or not?
Is there still hope for mine happiness to be?
Was the answer right in front of me, always, eternal,
only mine eyes has been to shut to see?
‘’NO!’’, I said to myself, my eyes n’ mind have always been open,
The curse lies upon mankind,
Upon human consciousness, such a wicked wretch of deception,
Poor lack of being from which I no longer want to be a participant off.
I didn’t wish for my soul to be misled and decepted into damnation and eternal blackness,
So with my soul and my mind still intact I jumped!
*
NORSK:
Jeg lå i sengen min, den eneste plassen i verden jeg kunne føle meg trygg.
Spilte den samme, gamle musikken, pustet i samme takt som alltid, med hodet gjemt under dynen, elsket kun av natten og dens mørke anonymitet.
Lå, i mitt lune krypinn, med hodet gjemt under dynen, og fantaserte de samme gamle fantasiene som ønskene mine har vært rettet mot i en livs levetid, men aldri oppnådd.
Jeg hatet det, hatet sannheten, den kalde sannheten om hva jeg har blitt, hva som har skjedd
Min barndom var ett stykke ren ondskap, som få ord burde nevnes fra,
Fordi få hendelser av den traumatiske tiden var overstått.
Men det man kan si er at jeg hadde en ondskap i mitt konstante nærvær,
En ondskap ond nok til ¨bryte ned en fullvoksen mann, nesten ved det bare synet.
Den ondskapen likte å kalle seg min pappa.
Jeg husker ekstremt lite fra mine tidligste år, men det jeg husker,
Er etter hver dag hans humør sto skeivt,
og han fant meg og banket og mutilerte meg å slengte meg inn på soverommet mitt for å sove,
så ble jeg livredd.
Ikke bare av tanken på å bli slått og banket mer eller igjen, men redd alt.
Jeg ble redd av tanken på hva som kunne skjule seg inni klesskapet, under sengen, utenfor vinduet,
Ikke minst ondskapen som hadde infiltrert min familie, jeg var til og med redd mitt eget soverom.
Så Under dynen, med hodet fylt av fantasier og ønsker om fred og lykkelighet, å ikke bli slått hver dag. At mamma brydde seg , så jeg tiden fly,
Først, i sekunder, så i timer, så dager, så i år.
*
Jeg satte meg opp fra sengen og tente en røyk.
Jeg tok et trekk fra røyken , ‘’så vakkert’’ tenkte jeg,
Røyk, i Mørke, illuminert kun av et lite skimt gjennom vinduet fra gatelykten utenfor bokollektivet jeg bodde i.
Lysskimtet gikk fra vinduet bak senga og traff rett på gitaren min,
Den jeg hadde fått til bursdagen av henne, jenten med øyner gylne
jeg så på denne lille drapsmaskinen og tenkte hvorfor røyker jeg disse?
Hvor for inhalerer jeg denne giften i lungene mine når jeg vet den dreper meg?
Dens os av toksisiteter i gatelys-skimtet var pen for øyet, akkurat som døden for en miserabel, nedbrutt person som meg selv, så pen, så dødelig, så slu.
20 år gammel hadde jeg blitt, selv om jeg fortsatt enda ikke hadde blitt.
Jeg eksisterte, men jeg Var ikke.
Jeg hatet meg selv, hatet den patetiske illusjonen sjelen min hadde utgitt seg for å være.
Med ett hode ladet som en engelsk kanon under verdenskrigen,
Sprang øynene mine. Sprang i tårer, mens jeg røykte på sigaretten min,
Alene, som jeg hadde vært enhver kveld i hele mitt liv, bortsett fra tiden med henne,
Jenten med øyner gylne.
Akk, ja, øyner så gylne at jeg kunne tilbringt evigheten med å stirre inn i de.
Frykt , Savn og Anger var de eneste følelsene jeg kunne føle.
Frykt for det ukjente, frykt for å bindes, for å bli elsket igjen..
Savn til henne, jenten med øyner gylne, savn til hvordan ting pleide å være,
Anger, anger på alt jeg kunne gjort, alt jeg kunne vært,
Anger på at jeg aldri gjorde det jeg ville, når jeg kunne.
Jeg tørket vekk tårene, med øyner og ett hjerte svart som natten.
Med all håp om lykkelighet visnet som kalde løv på bakken
en kald Og dyster høstkveld, så stumper jeg marlboro‘en
som hadde nådd ned til filteret for lengst..
‘’har det gått 20 år allerede?’’ tenkte jeg med et dødt blikk i øynene.
Jeg la hodet ned i sengen igjen.
*
Jeg våknet opp noen timer senere,
Er ikke sikker på hvor lenge,
Men tidsperspektiv og allmennhetens
Tidsklokke hadde lenge vært
Usaklig tema for meg.
Jeg var svett, klam og urolig,
Som om tatt ut fra en 80-talls britisk
Depresjons-film.
Jeg satte pink floyd på det luselige,
Halvødelagte USB-anlegget jeg hadde
Fått i julegave fra ett glemt familienavn.
Jeg brukte det USB-anlegget hele tiden,
Fordi musikk var min eneste glede,
Musikk og savn,
Den eneste flamme i min sjel som enda brenner,
Eneste materialisme som fikk meg til å føle meg hel.
Jeg hatet TV, internett, og annen form for media,
Fordi dens effekt på ens menneskelige hjerne og tankegang,
selv om noen av mine nærmeste påstår det
Er fordi jeg ser ondskapen i det.
Noe som jeg faktisk føler jeg gjør,
Men jeg vet vennene mine baksnakker
Meg for det, tenker antagelig
‘’oiii, shit der kommer gale-frank.’’
‘’Forbanna drittstøvler heile gjengen!’’
Tenkte jeg, frustrert, frustrert på meg selv.
Jeg reiste meg fra sengen, og så meg forsiktig rundt,
For å forsikre meg om at jeg var alene.
Noe som jeg egentlig ikke trengte å gjøre,
Men paranoiaen min måtte forsikre seg,
selv om jeg alltid var alene inni det buret jeg bodde i,
Lykke er alt jeg ville oppnå her i verden,
Men mitt svar på ønsket hadde ledet meg inn i en ensom verden av selvforakt,
Maskert bak fantasier om lykke.
Jeg hatet meg selv så hardt,
hatet det tomme livet jeg hadde levd, og jeg ville ikke mer.
Jeg skulle ta mitt eget liv den kvelden.
Jeg tok tak i noen gamle, småskitne klær fra kleshaugen og reiv de på meg,
På samme måte og med samme lystighet som i filmene, når
Parene kommer hjem fra date’n og river av seg klærne, bare omvendt.
Jeg hadde lenge vurdert det, hvordan jeg skulle gjort det, hvis,
Og alt i alt så har det kommet til det nå.
Jeg hadde kommet frem til at jeg skulle henge meg selv fra
Det store eiketreet i den lune oasen jeg hadde minnene fra
Min første og eneste kjærlighetsopplevelse.
Jeg hadde i årevis elsket å være i denne plassen,
Meg og henne, jenten med øyner gylne hadde kalt stedet for oasen.
Skjult og beskyttet bak skogens og moder jords naturlige gjerde,
Altså ett stort fjell som kun tillot en liten åpning,
som var rennepunktet til distriktets største elv, og frykt.
Få visste om denne plassen, fordi de fleste var redde for å krysse
trestammen over elven Det tok for å komme seg inn her.
Oasen var vakker, vakrere enn synet av sol nedgangen og
Din utvalgte drømmejente kun kledd i naturens klær.
Nei, jeg har ikke alltid vært alene, har ikke alltid vært trist og ødelagt.
Akk, det er vel litt over ett halvt år siden, da min sjel kollapset.
Da min livs grunn, jenten med øyner gylne ble drept i en ulykke.
Ingen visste helt hva som hadde skjedd, men mens hun, som ett av naturens barn som hun var
Var ute å vandret i skogen så hadde hun blitt utsatt for noe forferdelig.
Jeg fant henne livløs under eiketreet, med klærne revet av, og med en av
De største av greinene på eiketreet liggendes over hennes skulder.
Noen påstår at hun ble forsøkt voldtatt, og drept på en kamuflerendes måte,
For å få det til å se ut som en ulykke,
Og noen mener hun lå under treet og koste seg, ventet på at jeg skulle komme.
Noen tror til og med jeg gjorde det, som om jeg kunne drept min elskede.
Jeg ble faktisk siktet for saken, men siktelsen frafalt noen uker etter,
når alibiet mitt var lagt fram for retten.
Men alle, eller de fleste trodde sikkert det var meg.
Foreldrene hennes hadde bannlyst mitt navn som om
Jeg skulle vært djevelens avkom.
Faen, at det er mulig.
Jeg kunne ikke lenger leve i en verden som har forsvunnet,
Dette måtte skje, Måtte skje,
Jeg klatret opp i treet som hadde betydd så mye for meg gjennom årene,
Og knyttet tauet fast til en grein med en knute jeg lærte av faren hennes, jenten med øyner gylne under en av skogsturene han pleide å ta oss med på som barn, før han døde.
Lagde så en lasso, mens jeg satt på greinen jeg har hatt så mange lykkelige stunder i,
Siden barndommen.
Jeg reflekterte på livet mitt, og hva jeg ville fra starten av til nå.
Jeg tenkte at livet ville vært levelig om jeg hadde funnet henne igjen,
Jenten med øyner gylne, bare i en ny person.
Henne, hennes øyner og vakre sinn, bare en ny person,
Og hvis jeg hadde vært rik, på både penger og kjærlighet,
Så kunne jeg klart livet ut.
Jeg måtte også vært likt av folket.
‘’disse tingene er enda ikke for sent å oppnå!’’
Sa jeg til meg selv mens jeg satt og gren med løkka rundt halsen.
Så, helt plutselig og uanmeldt av vindens lyder kom det ett vindkast,
Ett vindkast så kraftig at man skulle tro gud(eller djevelen) hadde
beordret det fra moder jord, han selv.
Vindkastet dyttet meg ned fra grenen, mens jeg manisk prøvde å kaste armene rundt
Den alt for tykke grenen.
KAPITTEL TO: EN FORSINKET INTRO
*
6 år, 6 måneder og 6 uker etter:
‘’er det virkelig alt du husker?’’ sa hun med den til dels hypnotiske overfladigheten hun hadde,den halvgrå middelaldrende kvinnen i den hvite legefrakken som så vidt kan klassifiseres som det.
n har gjort dette i tusenvis av år, og ikke ofrer en tanke til at det er mennesker hun jobber med.
Holdningen hennes sa klart og tydelig fra om at hun ga blanke faen i deg, og bare gjorde denne
Jobben for pengene.
‘’ja’’ svarer jeg, og forteller henne at jeg ikke trengte i det hele tatt å være her,
Jeg hadde ikke gjort noe galt, skjønte ikke hvorfor de låste meg inn å tok klærne mine å slengte
På meg noen hvite trøyer.
Hun så på meg, lenge og intenst, som om jeg visste noe jeg ikke ville fortelle.
‘’spiser du medisinene dine?’’ spurte hun strengt og bittert.
‘’ja, jeg blir tvunget’’ svarer jeg med et delvis forvirret svar søkende
Blikk i øynene.
‘’det er fordi du er gal, frank, du er ikke frisk, du må spise disse for å bli bedre,
Og det må du lære deg du og, som alle andre innlagt her med deg!’’
Jeg fikk tårer i øynene mens hun dro fram papirmappen og sa til vakten
‘’ingen framgang her i dag, før han tilbake til restitusjonsrommet sitt.’’
Mens hun satt enda ett kryss i den medisinske dagboken.
Jeg var ikke alltid slik, var ikke alltid gal.
Jeg prøvde bare å redde verden fra ondskapen som har tatt over,
Skulle ikke noe mer enn det!
Kanskje Jeg burde bare ha spilt med på hans lille spill,
Hans nesten psykotiske runde med sjakk,
Galmanns-poker, selv om jeg visste at han hadde alle essene opp i ermet.
Han lovte meg alt jeg maktet å ønske,
Men å gå imot hans vilje har sendt meg til en plass jeg aldri i livet kunne sett meg selv for,
Nemlig en mentalsykehus.
Jeg visste jeg ikke burde gjort det, visste jeg bare burde ha forsvinnet,¨
Og levd i etter livet, nå som sjelen min ikke er min lenger,
Og jeg er innelåst her, så betyr det at jeg kommer til å bli holdt i fangenskap
Inn i evigheten, aldri fri.
Men fristende og dødelig, akkurat som sigarettene, så gjorde jeg det.
Ja for mitt navn er Frank A.B. Thompson
Og jeg har solgt sjelen min til djevelen,
Og her er min historie!
KAPITTEL TRE: CROSSROADS
*
Den harske og morbide lyden av flammer og tusenmeters åkere av smerte
Skrek i ørene mine, som lyder fra en black-metalkonsert med alle høytalerne pekt rett mot
Øret mitt.
Som om jeg hadde falt ut av ett vindkast, ble jeg kastet
Noe som føltes som metervis ned i bakken, og traff varm sand,
Sand så varmt at man skulle tro at jeg hadde blitt teleportert fra
Nordpolen direkte til de varme ørkenene av Sahara.
Jeg reiste meg opp i sanden, prøvde å få fotgrep på den,
Men det var vanskelig, fordi sanden var flyktig og tørr,
Men jeg fikk tak i den etter litt arbeid.
Plassen jeg hadde havnet i så helt forferdelig ut,
Med mørke, høye fjell man skulle tro strekte seg over horisonten,
En drependes varme som føltes som flammer mot huden,
Samtidlig med en iskald hjerteskjærendes sterk vind,
Som man kunne se døde og forsakne ansikt i,
Som en skygge, som en storm,
Som en konstant smerte,
Flyr rundt i evig sirkel,
Skrikende, som om djevelens pisker traff deres bare hud,
‘’inn i evigheten’’ hørte jeg den skumleste, groveste og mest bisarre
Stemmen jeg har hørt noen gang si.
Ordene klirret og føltes som
Den heftigste tequila-shoten tenkbar,
Tung, men behagelig.
‘’inn i evigheten er sjelene til de misledede nødt til å danse,
I uendelighet, i evig smerte, Gjennom livets transe,
i døden, evigheten, I en evig seanse’’
’ jeg ble selvsagt utrolig nervøs og begynte å skjelve ved
Tanken på hvem det var som sto og talte ovenfor meg.
Og da kom han ut av skyggene, ikledd svart kappe,
Stor og skummel som en forvokst okse,
Med en viss skygge kastet over seg så man kun så øynene hans,
Og mens jeg stirret inni øynene hans, så jeg helvetes flammer og
Verdens ondskap, dekket i godhet og morbiditet.
Det bare synet av hans øyne, tente en sjette sans i
Dette tåkete domenet min bevissthet befant seg i.
Jeg kunne se en viss ild i alt, en ild som forteller en
Rett fra galt, i enhver situasjon, person, gjenstand etc.
‘’ sannhetsilden kalles det for, det du sanser’’
sa han, som om han hadde lest tankene mine.
‘’det er en del av illumineringen’’ .
‘’Din død er selvgjort men angret?’’ spurte han, mens
Min og hans skikkelse flyttet på oss igjennom dimensjoner,
Og det føltes som en karusell i høyeste fartsklasse,
Nesten som ett krasj.
Det er også vanskelig å beskrive hvordan skikkelse jeg var i, jeg var i meg selv,
Men ikke i min egen kropp, samtidlig som jeg kunne se kroppen min.
Det var en merkelig følelse, det.
Vi ankom ditt han ville ha meg fraktet,
Til min overraskelse var det midt i ingenmannsland.
Det var på planeten, men hvor var vanskelig å si.
Eneste å se var veikryssene meg og Ham stod i,
Og desertert ødemark imellom.
Og man kunne se at jeg ikke var den første som hadde stått her,
Og jeg var ikke den første som hadde måtte ta mitt livs viktigste valg her,
Midt i ødemarken, i dette veikrysset.
‘’din sjel er forvirret, men ditt sinn og dine ønsker skinner krystallklart,
Hør mitt tilbud, vær smart’’
Sier han på en litt overtalendes måte.
‘’Din død er for verden enda ukjent,
Du kan enda returnere til ditt hjem, bare
Med mulighet til å oppnå hva du enn vil’’
‘’du fikk en urettferdig start, adlyd meg,
Og du er tilbake snart, Men uten din sjel,
og alle dens plager, For den trenger jeg for å gjøre mitt rike hel’’
‘’tenn din flamme til djevelen,
Ta det dystre veivalg,
Hva er det så du ønsker,
Du som på fantasier i en livstid pønsker?’’
‘’Jeg ønsker døden til å være min følger og trofaste hjelper,
|
Forum
